Ungdommen i Chile har den siste uken utkjempet en heroisk kamp i Santiagos gater. Bakgrunnen er kravet om at staten skal avskaffe den aktuelle utdanningsmodellen i Chile, hvor de private institusjonene har en dominerende posisjon. At dette kravet nettopp kommer fra Chile er ikke tilfeldig. Selv om landet har hatt stor økonomisk vekst de siste 20 årene, har også ulikhetene økt betraktelig. I følge OECDs landsindikator har Chile den høyeste ulikhetsraten blant OECD land, og er på nivå med Brasil, Mexico og Zambia. I tidsrommet 2006 – 2009 økte inntektene til de 10 rikeste prosenten med 9,1 prosent, mens inntekten til de 10 fattigste prosentene gikk ned med hele 26 prosent. Dette er altså scenarioet hvor ungdommens legitime kamp utspilles.

Privilegier til multinasjonale selskaper
Det er naturlig at ungdommen i landet med høyest BNP per capita i Sør-Amerika reagerer på at staten ikke kan bevilge mer midler til utdannelse. Chile bevilger kun 4 % av BNP til utdanningssektoren. Istedenfor gis det privilegier til de multinasjonale mineralselskapene. Utvinning av kobber har lange tradisjoner i Chile og sektoren (anført av det statlige selskapet Codelco) har vært Chiles bærebjelke. I 2008 bidro de multinasjonale mineralselskapene, som innehar 72 % av totalproduksjonen, med 5 500 millioner dollar til statskassen. Til sammenligning bidro det statlige kobberselskapet Codelco, som innehar 28 % av totalproduksjonen, med 6 800 millioner dollar. Fortjenesten til de multinasjonale mineralselskapene har i de siste årene vært på omtrent 30 000 millioner dollar. Samtidig fastslår økonomen Marcel Claude at full offentlig utdanning ville krevd en økning i bevilgningene fra 4 % til 7 % av BNP, noe som tilsvarer omtrent 7 000 millioner dollar. Altså snaue 23 % av fortjenestene til de multinasjonale selskapene (!)

Rekordstor militær forbruk

En alternativ inntektskilde kunne også være å kutte ned på Chiles store militære forbruk. I følge Stockholms Internasjonale Fredsforsknings Institutt (SIPRI) topper Chile listen over militære kjøp blant land i Sør-Amerika, med et forbruk som tilsvarer 3,5 % av BNP.

Nok penger, manglende vilje

Det er altså ikke mangel på penger som er problemet, men heller manglende vilje fra den chilenske staten til å prioritere sine barn og ungdom. En slik fordeling av landets ressurser taler ikke godt for et land med ambisiøse mål som Chile, men det taler enda verre om den styrtrike presidenten Sebastian Piñera.